Gjensyn i Marseille

Å haike fra Lyon til Marseille var mye lettere enn Paris til Lyon.

Når jeg stilte meg litt før oppkjørselen til motorveien i Lyon, fikk jeg haik etter 5 minutter. Det var en liten og gammel Peugeot som stoppa midt i firefelten, vinduet ble rullet ned, og en ung type med solbriller vifta til meg. Jeg sprang som en helt forbi tutende franske biler og hoppet inn. Viste seg at typen som kjørte bilen så vidt kunne litt engelsk, hadde droppet ut av skolen for å satse på fulltids mountainbiking og var på vei til Valence, som lå et stykke sør for Lyon. Det passet meg fint.

Han slapp meg av på bomstasjonen utenfor Valence. Der stilte jeg meg opp ved siden av en av automatene og fikk haik etter 5 minutter her og, av to foretningsfolk som var på vei til nabobygda. Satt på til første bensinstasjon. Var veldig glad for å komme meg bort fra bomstasjonen, for vet at politiet er litt hissige påhaikere der.

På bensinstasjonen sto jeg i 15 min. i strålende sol, før jeg fikk haik av en belgisk dame som kun snakket fransk. Forsto alikevel at hun skulle på ferie til Corsika, og skulle 8 mil sørover.

Ble sluppet av på ny rasteplass, hvor jeg måtte vente litt lenger. Ca 30 min. Da fikk jeg haik av en byggingeniør som var på vei til Marseille. Veldig greit, og han snakka godt engelsk. Stort sett alle jeg har fått haik av i Frankrike har snakket engelsk, stikk i strid med hva jeg trodde før jeg kom.

I Marseille møtte jeg Henri som skulle være min vert der. Fikk satt fra meg sakene i leiligheten hans, før jeg dro på en liten kvelds-sightseeing. Etter å ha gått rundt i litt over en time, traff jeg faktisk kjentfolk. Veldig vittig. Det var tre av de tyske haikerne jeg møtte på utsiden av Paris når jeg skulle til Lyon.

Vi gikk og prata litt sammen med noen fler av vennene deres, før en stor gjeng av dem måtte dra på en avtale. Endte opp meg at jeg satt og prata med to av dem en god stund. Julia, som hadde studert i Nordland ett år, og Florian som hadde bodd ett år i Kirgistan og var ivrig og erfaren Sofasurfer i tilegg.

Det ble etterhvert sent, og jeg dro hjem til Henri og spiste kvelds med ham.

Nå er det en ny dag. Jeg har spist frokost, og skal ut i finværet - 25 grader og skyfri himmel.

Den første utfordringen på turen

Skjedde i går. Når jeg skulle haike ut av Paris, møtte jeg 5 andre haikere på plassen jeg hadde tenkt å haike fra. 2 av dem hadde stått der siden kl 3 på natta. Kjente jeg ble litt urolig av det.

Jeg stilte meg litt lenger mot rampen til motorveien, og satset på å få haik derfra. Jeg sto i 3 timer uten å få napp. Da bestemte jeg meg for å prøve et annet sted litt sør for byen, så jeg dro inn til sentrum, og toget derfra. Brukte 2 timer på å komme meg til den nye plassen. Der sto jeg i 2 hele timer før jeg fikk haik, før et eldre ektepar tok meg med et stykke.

Det var så deilig å endelig bli plukket opp. Det var himmelsk å høre den svake mumlinga til ekteparet på fransk, kjenne motorduren og høre den klassiske musikken på radioen. Klokka var 16. når jeg ble plukket opp, noe som betydde jeg hadde litt dårlig tid.

Når jeg ble sluppet av etter et lite stykke, var jeg redd jeg måtte vente like lenge igjen, men fikk haik etter bare 10 minutter. Det var et engelsktalende ektepar som var kjempehyggelige, og skulle helt til Lyon. Himmelsk. De kjørte meg helt frem til døren til Fred, som jeg skulle bo hos i Lyon.

Hos Fred ble jeg tatt imot med franske hamburgere og godt selskap. En god avlutning på en lang dag. Fikk også et helt rom for meg selv, med en god seng.

I dag skal jeg utforske Lyon, og ellers ta det litt rolig.

Paradis i Paris

Å kalle Paris for et paradis, er nok å ta i litt mye. Men denne byen har gitt meg en helt fantastisk helg.

All den gode maten, Julien, den lille leiligheten hans, bakern på hjørnet, Barbara på trikken, teknoparade, sofasurferpiknikk, scooterpoliti, Eiffeltårnet og ørsmå kaffekopper. Jeg kommer til å dra tilbake igjen, og om mulig snart.

I morra venter strekningen Paris-Lyon. Jeg tviler på at jeg er like heldig med sjåfører som snakker engelsk denne gangen, så jeg gruer meg litt. Håper folk tar meg med selv om vi ikke snakker samme språk.

I Lyon venter i alle fall en engelsktalende franskmann på meg. Det er godt å tenke på. Det skal bli hyggelig å møte Fred.