Gjensyn i Marseille

Å haike fra Lyon til Marseille var mye lettere enn Paris til Lyon.

Når jeg stilte meg litt før oppkjørselen til motorveien i Lyon, fikk jeg haik etter 5 minutter. Det var en liten og gammel Peugeot som stoppa midt i firefelten, vinduet ble rullet ned, og en ung type med solbriller vifta til meg. Jeg sprang som en helt forbi tutende franske biler og hoppet inn. Viste seg at typen som kjørte bilen så vidt kunne litt engelsk, hadde droppet ut av skolen for å satse på fulltids mountainbiking og var på vei til Valence, som lå et stykke sør for Lyon. Det passet meg fint.

Han slapp meg av på bomstasjonen utenfor Valence. Der stilte jeg meg opp ved siden av en av automatene og fikk haik etter 5 minutter her og, av to foretningsfolk som var på vei til nabobygda. Satt på til første bensinstasjon. Var veldig glad for å komme meg bort fra bomstasjonen, for vet at politiet er litt hissige påhaikere der.

På bensinstasjonen sto jeg i 15 min. i strålende sol, før jeg fikk haik av en belgisk dame som kun snakket fransk. Forsto alikevel at hun skulle på ferie til Corsika, og skulle 8 mil sørover.

Ble sluppet av på ny rasteplass, hvor jeg måtte vente litt lenger. Ca 30 min. Da fikk jeg haik av en byggingeniør som var på vei til Marseille. Veldig greit, og han snakka godt engelsk. Stort sett alle jeg har fått haik av i Frankrike har snakket engelsk, stikk i strid med hva jeg trodde før jeg kom.

I Marseille møtte jeg Henri som skulle være min vert der. Fikk satt fra meg sakene i leiligheten hans, før jeg dro på en liten kvelds-sightseeing. Etter å ha gått rundt i litt over en time, traff jeg faktisk kjentfolk. Veldig vittig. Det var tre av de tyske haikerne jeg møtte på utsiden av Paris når jeg skulle til Lyon.

Vi gikk og prata litt sammen med noen fler av vennene deres, før en stor gjeng av dem måtte dra på en avtale. Endte opp meg at jeg satt og prata med to av dem en god stund. Julia, som hadde studert i Nordland ett år, og Florian som hadde bodd ett år i Kirgistan og var ivrig og erfaren Sofasurfer i tilegg.

Det ble etterhvert sent, og jeg dro hjem til Henri og spiste kvelds med ham.

Nå er det en ny dag. Jeg har spist frokost, og skal ut i finværet - 25 grader og skyfri himmel.

Å haike i frankrike uten å kunne fransk

Er ikke så vanselig som en skulle tro.

I alle fall ikke når de du får haik av folk som snakker engelsk. I går forsov jeg meg, og kom ikke avgårde før kl 10. Når jeg først kom meg ut, brukte jeg 1,5 time på å tasse til stedet jeg skulle haike fra. Jeg fikk tilbud om haik med en gang, men mot betaling, 25 euro. Jeg takka nei.

Etter det sto jeg der i en halv time, før jeg fikk haik ut av byen av en gammel spansk/belgisk mann som kunne litt engelsk. Da kom jeg meg til en rasteplass, hvor jeg møtte en annen haiker. Han gav meg en hjertelig velkomst og en stor klem. Jeg må visst ha blitt med i en slags klubb når jeg begynte å haike, som gjør at alle haikere til brødre som ikke er brødre. Det bekreftet seg selv når en annen rumensk haiker kom en halv time senere og gav meg samme hilsen.

Uansett, jeg sto i litt over en time på rasteplassen før jeg fikk haik av 3 bygningsarbeidere, hvorav kun 1 kunne ørlite engelsk. Det holdt til at jeg fikk haik til litt over grensa til Frankrike, hvor en av dem bodde.

På den franske rasteplassen tilbrakte jeg 30 min før jeg fikk haik av et Belgisk ektepar som skulle til sør-frankrike for å se på et hus, som de skulle bruke til feriehus. De var utrolig hyggelige og kjørte en ganske nice BMW. OG de snakka flytende engelsk (de var flamske).

De kjørte meg helt til utsiden av Paris, hvor de slapp meg av på motorveien(!) på grunn av at det var så mye kø. De slapp meg av ved avkjørsel i det minste, og jeg følte ikke at jeg var i fare, siden bilene kjørte übersakte pga kø. Jeg gikk 20 meter før en bil stoppa og tilbød meg skyss inn til byen, selv om jeg ikke hadde tommelen oppe engang.

Det var en franskmann som hadde bodd i USA i 4 år som plukka meg opp, og snakka derfor flytende engelsk han og. Det var utrolig mye kø innover hele veien til Paris, men etterhvert kom vi til en metro stasjon hvor jeg kunne hoppe av og kjøre inn til sentrum.

Jeg kom meg inn og møtte min vert Julien, som med en gang tok meg med til et couchsurfing-møte i byen. Vi møtte en stor gjeng som var fra hele verden. Utrolig snodig kombinasjon av mennesker, men veldig gøy.

Akkurat nå spiser jeg og Julien frokost. Croisanter, baguette og kiwi/epplejuice. Planen for dagen er lagt: Katakombene. Vi sparer godbitene som Eifeltårnet osv. til i morra, når det er bedre vær.

Dette kommer til å bli en fantastisk helg.